"Noen ganger har jeg bare lyst til å forsvinne i mørket. Bli der og ikke la noen komme inn. Jeg trenger å være alene med tankene mine noen ganger (selv om jeg liker å prate med venner og familie om hva jeg føler og tenker). Mange ganger handler tankene mine om hva som vil skje med meg i fremtiden. Finner jeg mitt livs kjærlighet? Stifter jeg familie og gifter meg? Det er de 3 tingene jeg ønsker meg aller mest her i livet. Når jeg går rundt på gata, så ser jeg familier, lykkelige familier, kjærestepar, par med barn osv. Da jeg ser det så må jeg innrømme at det stikker dypt i meg. De har noe jeg ikke har. De har en komplett familie som tar vare på hverandre. Min familie var langt i fra det. I min familie var dagene preget av omsorgssvikt, krangling, voldsepisoder og kriminalitet. Det ente med at jeg og lillebroren min havnet i hvert vårt fosterhjem. Min barndom var ikke rosenrød for å si det sånn. Jeg ble ofte overlatt til meg selv og måtte passe på lillebroren min hver dag. Selv om vi kranglet daglig, så elsker jeg lillebroren min. Lurer på hvordan det hadde godt om jeg ikke var der, om han var helt alene. Det hadde aldri godt bra. Det vet jeg. I dag har jeg ikke så mye kontakt med han (selv om jeg har prøvd å skrive til han så svarer han ikke). Jeg er oppriktig bekymret for han og håper at alt er bra. Nå er jeg 25 år og føler meg mer enn noe annet klar for å slå meg til ro med mann og barn. Håper bare det ikke tar så lang tid før den rette dukker opp. Den dagen det skjer kommer jeg til å være verdens lykkligste. Jeg kommer til å gi dem all kjærlighet jeg har. Jeg kommer ikke til å gjøre samme feilen som det mamma gjorde. Det nekter jeg å gjøre. Inntil det skjer, så blir det bare med drømmen enn så lenge"
- TSjenta -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar