Selv var jeg på vei hjem fra en hyggelig tur i Amadeus Parken da jeg fikk høre om bombingen på radioen i bilen. Jeg la ikke så stor vekt på det i og med at jeg nesten halvsov i bilen, men da jeg kom hjem og satt på tv'en kom sjokket over hvor virkelig det faktisk var. Bildene som dukket opp på skjermen glemmer jeg aldri. Jeg bryter sammen i gråt og blir umiddelbart livredd for familie og venner jeg har i Oslo. Jeg sender melding å hører om det går bra med dem og heldigvis gjør det det. En tanke som streifer hodet mitt er: Hvorfor skjer dette? Hva gjør vi nå? Så tenker jeg: Skulle ønske jeg kunne reise ned å hjelpe de som trenger hjelp. Like etterpå ser jeg melding om at det er skyting på Utøya der AUF har sin årlige sommerleir. Jeg føler at det bare ble verre og verre. Hva bli det neste? tenker jeg. Det hele har vært helt uvirkelig. Hvordan kan en mann gjøre noe så brutalt og så ondskapsfult mot så mange uskyldige mennesker? Jeg har grått mange tårer for de som mistet livet. Men jeg har også hatt ett enormt sinne mot han som gjorde alt dette grufulle. Men en ting er sikkert: Han tror at han har vunnet, men det har han ikke. Det er VI som har vunnet. Måten vi i Norge har taklet dette på har imponert meg stort og har rørt meg dypt i hjertet. Jeg har aldri vært mer stolt over å være norsk som den dagen det samlet seg tusenvis av folk som var møtt opp på rosesermonien. Det jeg så var ett folk i sorg, men også ett folk i samhold og omsorg til hverandre. Vi sto sterkere sammen enn noen gang. La oss fortsette å stå sammen og vise gjerningsmannen at vi ikke lar oss knekke.
Her er noen bilder. (Noen er av den dagen som tragedien skjedde og ett av bildene er av kransenedleggelse i forbindelse med 1 års-markeringen i dag).
Regjeringsbygget!
Regjeringskvartalet etter bombingen!
Kransen som ble lagt ned i forbindelsen med markeringen 1 år etter.
-TSjenta-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar