22. Juli 2011 - Ett år etter!

For 1 år siden ble Norge rammet av en uvirkelig tragedie. I regjeringskvartalet 15.26 går det av en bombe på ca. 500 kilo. Mange viduer i høyblokka og i butikker i nærheten blir knust og totalt ødelagt. Like etterpå begynte gjerningsmannen å skyte på AUFs sommerleir på Utøya. 69 flotte ungdommer ble brutalt revet bort og frarøvet sine fremtidsdrømmer. Venner og familie mistet sine kjære. Ytterligere 8 liv gikk tapt i regjeringskvartalet den skjebdesvangre dagen 22. Juli 2011.

Selv var jeg på vei hjem fra en hyggelig tur i Amadeus Parken da jeg fikk høre om bombingen på radioen i bilen. Jeg la ikke så stor vekt på det i og med at jeg nesten halvsov i bilen, men da jeg kom hjem og satt på tv'en kom sjokket over hvor virkelig det faktisk var. Bildene som dukket opp på skjermen glemmer jeg aldri. Jeg bryter sammen i gråt og blir umiddelbart livredd for familie og venner jeg har i Oslo. Jeg sender melding å hører om det går bra med dem og heldigvis gjør det det. En tanke som streifer hodet mitt er: Hvorfor skjer dette? Hva gjør vi nå? Så tenker jeg: Skulle ønske jeg kunne reise ned å hjelpe de som trenger hjelp. Like etterpå ser jeg melding om at det er skyting på Utøya der AUF har sin årlige sommerleir. Jeg føler at det bare ble verre og verre. Hva bli det neste? tenker jeg. Det hele har vært helt uvirkelig. Hvordan kan en mann gjøre noe så brutalt og så ondskapsfult mot så mange uskyldige mennesker? Jeg har grått mange tårer for de som mistet livet. Men jeg har også hatt ett enormt sinne mot han som gjorde alt dette grufulle. Men en ting er sikkert: Han tror at han har vunnet, men det har han ikke. Det er VI som har vunnet. Måten vi i Norge har taklet dette på har imponert meg stort og har rørt meg dypt i hjertet. Jeg har aldri vært mer stolt over å være norsk som den dagen det samlet seg tusenvis av folk som var møtt opp på rosesermonien. Det jeg så var ett folk i sorg, men også ett folk i samhold og omsorg til hverandre. Vi sto sterkere sammen enn noen gang. La oss fortsette å stå sammen og vise gjerningsmannen at vi ikke lar oss knekke.

Her er noen bilder. (Noen er av den dagen som tragedien skjedde og ett av bildene er av kransenedleggelse i forbindelse med 1 års-markeringen i dag).

 Regjeringsbygget!

 Regjeringskvartalet etter bombingen!

Kransen som ble lagt ned i forbindelsen med markeringen 1 år etter.

-TSjenta-

Spørsmålsrunde :)

Her er ett innlegge hvor folk som leser bloggen min kan stille meg spørsmål om hva de måtte lure på :) Håper det kommer inn mange morsomme og interessante spørsmål :)

PS: Upassende og støtende spørsmål er ikke tillatt!!!

-TSjenta-

Ufrivillig barnløshet!

Helt fra jeg kan huske, så har jeg alltid ønsket meg barn når jeg ble stor. Jeg lekte ofte mor og barn da jeg var liten og hadde dukker som jeg lata som var babyen min. Jeg husker jeg gledet meg til å få mine egne barn da jeg ble voksen, men den drømmen ble knust da jeg var 12 år gammel. Da fikk jeg nemlig vite at jeg aldri ville kunne bli gravid. Jeg produserte ikke egg som "normale" kvinner gjør og dermed var det ingen egg å befrukte. Dette var som ett hardt slag i magen på meg i og med at jeg hadde gledet meg til å få mine egne barn. Den dag i dag sliter jeg enda med at jeg ikke kan bli gravid. Jeg er 24 år og kjenner meg mer enn noen gang klar for å stifte familie. Desverre, må det nok bli på en annen måte. Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan leve ett aktivt sex-liv. Jeg lever aktivt sex-liv akkurat som alle andre jenter og kvinner på min alder, så jeg lar meg ikke stoppe av ufrivillig barnløshet.

Men det finnes alternativer til de som lever med ufrivillig barnløshet:

-Eggdonasjon
-Adopsjon
-Bli fosterforeldre

Selv har jeg tenkt mye på eggdonasjon. Jeg vet at det ikke er en garanti for at det funker første gangen, men jeg synes det er verdt ett forsøk når den tiden kommer. I mange år var Norge ett land som ikke utførte slike ting, men i dag, så ser det ut som om Norge også lar par som lider av ufrivillig barnløshet få muligheten til å få den behandlingen i stedet for å reise langt.

Når det gjelder adopsjon, så er jo det en veldig fin mulighet til å gi ett barn som ikke har det så bra ett godt og trygt hjem å vokse opp i :) Det er en veldig lang og krevende prosess og det er mange papirer som skal skrives under på og fylles ut. Men hva gjør det, når man vet at du kan gi ett barn en trygg og omsorgsfull oppvekst i ett stabilt og trygt miljø?

Å bli fosterforeldre er også en fin måte å gi ett barn ett trygt hjem å vokse opp i. Prosessen er litt anderledes, men ikke helt ulik adopsjon.

Jeg har sagt til meg selv at jeg skal prøve eggdonasjon én gang og funker ikke det, så går jeg over på de andre alternativene. Å være barnløs skal ikke stoppe meg i å få barn når det finnes muligheter på andre måter :)

-TSjenta-