Til minne om min beste venninne!

Da jeg gikk i 2. klasse på barneskolen begynte det ei ny jente i klassen min som het Birgitte Hasselberg. Vi fikk straks god kjemi og ble raskt bestevnninner :) Vi gjorde masse sammen både på skolen og i fritiden :) Vi hang sammen i tykt og tynt og vi kranglet aldri. Så kom en dag som jeg aldri vil glemme. Klassen fikk vite at Birgitte var alvorlig syk og at de ikke visste hvor lenge hu ville leve. Jeg ble slevfølgelig veldig lei meg og redd for å miste min aller første og enest venninne på den tiden. Jeg var mer sammen med henne for å tilbringe mest mulig tid med henne. Jeg ble veldig glad i henne og ville at vi skulle være venner for alltid. Jeg ville ikke at hu skulle dø fra meg. På den tiden ble hun også mobbet pga at hu hadde kort og lite hår. Hu ble kalt gutt. Jeg ble kjempesint på dem og forsvarte henne så godt jeg kunne. Noen dager eller mnd etterpå fikk vi høre at Birgitte hadde blitt innlagt på sykehuset fordi hun hadde blitt verre. Jeg ble selvfølgelig enda mer redd, men så etter noen dager ble hun bedre. Jeg pustet lettet ut, men det varte ikke lenge. En dag kom læreren våres inn i klasserommet og sa at hu hadde blitt dårligere at kroppen ikke klarte mer. Hun døde bare 8 år gammel. For meg var det som å få ett hardt slag i magen. Jeg mistet min eneste venninne. Jeg var den i klasse som tok dødsbudskapet tyngst. Det visste mamma og læreren min. Så da alle de andre dro i begravelsen hennes, så ble jeg holdt hjemme fordi de mente jeg ikke hadde klart å vært der. Jeg skal si en ting: Dette er det som har plaget meg aller mest. Jeg fikk ikke sagt farvel til henne en gang og ikke vet jeg hvor hu er gravlagt. Dette har irritert meg i så mange år. Savnet etter henne er fortsatt stort selv om det snart er 20 år siden hun gikk bort. Jeg vil se graven hennes, legge ned blomster og ta ett siste farvel om så er det siste jeg gjør her i livet. Jeg akter ikke å la det ligge. Så til jeg får besøkt graven hennes, så legger jeg i stedet ut ett dikt som er til henne fra meg <3

Hva var det egentlig du gjorde
hva var det egentlig du sa
som fikk meg til å smile
og gjøre meg så glad?

Hva var det egentlig du gjorde
for å gjøre meg så trygg
du fikk meg til å føle meg pen
når mange sa jeg var stygg

Når jeg tenker nærmere etter
så vet jeg hva svaret mitt er
-du var du og var deg selv
og du var alltid der!

Uten engang å vite det
reddet du meg gang på gang
bare ved å være til
med store smil og munter sang

Begravet under stein og jord
ligger nå din døde kropp
for kreften den tok tak i deg
og hjertet ditt sa stopp

Men, aldri om jeg glemmer
hvor en fantastisk person du var
og aldri om jeg glemmer
de fine minnene vi har !

Jeg savner deg og skulle ønske du fortsatt var her med meg <3 Hvil i fred, Birgitte <3

- TSjenta-