Skolegangen min!

Jeg begynte i 1. klasse da jeg var 8 år i og med at de mente at jeg ikke var moden nok til å begynne der da de fleste pleier å begynne der, så dermed venta jeg ett år. Første skoledag var jo ganske spennende for meg. Jeg skulle jo møte mange nye mennesker og bli kjent med de. I starten gikk det jo ganske greit. Jeg var ute å lekte i friminuttene som andre barn og prøvde å skaffe meg nye venner, men lett var det ikke. Det tok ikke lang tid før folk begynte å si ting om meg som ikke var så hyggelige kan man si. Folk fant alltid noe å si om meg. Jeg ble kalt mange stygge ting som såret meg veldig mye. Mobbingen forgikk for det meste verbalt, men noe fysisk mobbing ble det jo også. Så det ble ikke så spennende og morro som det jeg trodde. I friminuttene gikk jeg enten alene eller med en lærer som hadde utevakt. Jeg hadde jo ikke venner jeg kunne være med. Men etter hvert så begynte jeg å være sammen med noen jenter fra klassen min og da følte jeg endelig at det var noen som ville være venn med meg, men mobbingen fortsatte fra andre uansett. Ofte kom jeg hjem og var lei meg fordi de andre hadde vært slemme mot meg. Jeg grudde meg til jeg skulle på skolen i og med at jeg visste at folk ville mobbe meg da også. Og det ble ikke bedre da jeg byttet barneskole heller. Mobbingen fortsatte helt til jeg faktisk var ferdig på videregående. Hver eneste dag siden 1. klasse på barneskolen og til slutten av videregående ble jeg mobbet. Heldigvis turte jeg å si i fra selv om hva jeg syntes om mobbingen mot meg. Det hele toppet seg en dag på Ungdomsskolen. Jeg skal love deg at den personen fikk høre det og jeg ga blaffen i at vennene stod der. Etter det hørte jeg ikke ett stygt ord fra den personen. Men som sagt mobbingen fortsatte på videregående helt til siste dag. Kjipt, men slik var det, men mobberne skal i hvert fall vite en ting: Dere tror kanskje at mobbingen har gjort meg svakere enn det jeg var, men der tar dere feil. Jeg er sterkere enn noen sinne og det kan jeg faktisk takke dere for :) Men jeg vil også si at det er ikke alle som klarer å komme seg gjennom mobbing som det jeg gjorde. Det er mange som blir så deprimerte et de faktisk tar selvmord pga det. Visste du f.eks. at den største grunnen til at mange tar selvmord er pga mobbing? Hjelp hverandre  med å unngå å bli en del av den statistikken. Vær snille mot hverandre. Om dere ser noen som blir mobbet: Grip inn. Det skal så lite til for å redde ett menneskeliv.

Oppfølgingen min på skolen!

Helt siden jeg begynte på skolen, så har jeg alltid fått ekstra oppfølging på skolen i og med at jeg hadde lære- og konsentrasjonsvansker (fikk påvist ADD da jeg var 18 år). Da jeg gikk på skolen såå hadde jeg alltid 2 sett med bøker (i hvert fall på ungdomsskolen og videregående) slik at jeg slapp å bære det frem og tilbake hver dag. Da slapp jeg også å glemme bøker hjemme. Det var spesielt 3 fag jeg fikk litt ekstra hjelp (hadde gruppetimer og alenetimer) til og det var matte, norsk og engelsk. Jeg hadde mest problemer med matte og engelsk, men jeg syntes jeg klarte meg sånn noe lunde bra :) Jeg fortsatte gruppetimene og alenetimene på ungdomsskolen og videregående. Jeg følte at jeg klarte å konsetrere meg bedre da det ikke var så mange rundt meg. I klassen ble jeg lett distrahert og ukonsentrert og fikk ikke med meg hva lærerene sa selv om jeg prøvde å lytte til det de sa. Og det at jeg hadde gruppetimerr og alenetimer viste seg på prøver :) Jeg fikk brukbare karakterer. Noen dager etter at vi hadde hatt heldagsprøve, skulle vi få prøven våres med karakter. Dette året var ett slags repetisjonsår for meg i og med at jeg hadde gått dette året før, men uansett, vi skulle få igjen prøven og gjett hvem som hadde best karakter i klasse den gangen: MEG :D Jeg fikk 4 + på prøva og gjett om jeg var stolt av meg selv. Jeg gjorde det enda bedre enn det forrige året og det syntes jeg var kjempestas. Så alt i alt var skolegangen min sånn midt på tre :) Kunne vært bedre men jeg er fornøyd med det oppnådde :) Kunne vært verre.

-TSjenta-